Tekst og foto: Magnhild Landrø
Etter ti år som prest i Trondheim, var Maria Paulsen Skjerdingstad klar for nye utfordringer. Hun valgte seg Røa.
- Har du vært fristet til å sammenligne Røa/Sørkedalen-erfaringene med menighetslivet i Byåsen menighet?
- Da jeg kom hit til Røa i 2012, oppdaget jeg at min «barndoms prest» fra Byåsen, Anniken Brodtkorb, ble et av mine soknebarn her i Oslo. Da jeg kom til Byåsen i 2002 var det ennå spor etter arbeidet hun hadde startet opp for barn og unge på 70-tallet og jeg fikk lov til å forvalte den arven. Presten Anniken hadde hjerte for barne- og ungdomsarbeidet der oppe og var viktig for mange. Både Anniken og jeg synes det er litt morsomt at hun døpte meg i 1972. Jeg følte jeg hadde med meg mange gode erfaringer hit til Røa og Sørkedalen. Byåsen menighet var forsøksmenighet for den nye trosopplæringsreformen i Den norske kirke, og jeg følte jeg fikk et lite «forsprang» på god systematisk dåpsopplæring. Erfaringene fra konfirmantarbeidet ble også nyttig kunnskap når jeg skulle få mye av ansvaret for konfirmantene i den nye stillingen. Jeg kom til Oslo med mye leir-erfaring og gode rutiner på å skape en høytidelig ramme rundt selve konfirmasjonsdagen.
- Nå i sommer går du over i en stilling som sokneprest i Tonsen menighet. Vil den bli veldig annerledes, og mer etter ditt ønske, og dine talenter?
- Jeg får nok noen nye utfordringer. Soknepresten sitter i menighetsråd og får lov til å jobbe tettere sammen med de folkevalgte. Det gleder jeg meg til. Trolig skal jeg ikke lenger ha ansvaret for konfirmantundervisningen, og det passer jo bra med det faktum at jeg er blitt noen år eldre, jeg også.
- Tore Berger, du var menighetsrådsleder i Sørkedalen også den gangen, for sju år siden, og var med på jobb-intervjuet da Maria søkte. Da hun ble ansatt, ga du åpenhjertig uttrykk for at du var glad for at det var nettopp hun som fikk jobben, i konkurranse med mange andre gode søkere. Har denne gleden fulgt deg helt til denne dag?
- Vi ville gjerne ha en prest som viste at han/hun også var interessert i Sørkedalen, ikke bare i Røa. Etter intervjuet med Maria la jeg fram min personlige mening for menighetsrådet her i Sørkedalen, og jeg husker at Wenche (Krosby) spontant applauderte: Hun høres ut som «vår» prest! Nå etter sju år med Maria i kapellan-stillingen, kan vi vel bare si at hun rakk godt å bli populær i Sørkedalen. Det har hendt mer enn én gang at folk har kommentert til meg at «hun som forrettet i bisettelsen var en dyktig prest som gjorde stunden i kirken ekstra fin». Det skal du ta til deg, Maria!
- Maria, tenker du at det er viktig at prester flytter på seg etter noen års tjeneste i et sokn?
- For meg personlig er det iallfall viktig. Det er alltid bra at nye folk får komme til og det er faktisk slik at ingen er uerstattelig. Heller ikke prester. Da jeg begynte i Røa/Sørkedalen gjorde jeg en slags avtale med resten av familien: Her skal jeg bli i iallfall seks år. Og så får vi se hva som skjer videre.
- Så må vi snakke litt om de sju årene du har vært prest her hos oss. Mange sier at våre menigheter i det siste har hatt prester som det er verdt å lytte til. «De snakker på en måte som jeg forstår». Hva legger du vekt på når du forbereder en gudstjeneste?
- I kronologisk orden: Teamet som jeg skal ha gudstjenesten sammen med – organist og frivillige medarbeidere – skal ha god informasjon om hva som skal skje i gudstjenesten. Ryddighet er viktig for alle som skal delta. Så er det prekenen som jeg skal forberede. Da er jeg opptatt av å tenke: Hvem er de menneskene jeg skal snakke til?
Og Tore skyter inn: - Jeg oppfatter deg som svært godt forberedt, og de som kom til gudstjenesten fikk med seg det du ville si.
- På din aller siste gudstjeneste i Sørkedalen, døpte du et tvillingpar. Si noe om hva du tenker at en slik stor markering skal bety for foreldre, faddere og barnet?
- For familien handler dåpsdagen mye om rammen rundt. Det har skjedd en stor endring i familien, et helt nytt menneske er kommet og skal følges opp. I dåpssamtalene er det mange som snakker om gode familietradisjoner. Tradisjoner som ikke gir noen mening, slutter vi jo med. Men når foreldre fortsatt ønsker å døpe sine barn, er det kanskje fordi de – i likhet med meg – ønsker at dette barnet skal inn i et større fellesskap. Kirken er en del av dette «utvidede» fellesskapet, det som er enda større enn bare familien. Men det aller viktigste for meg som prest, er vel at jeg døper barn, rett og slett fordi Jesus har sagt at vi skal gjøre det! Dåpen er en gave som skal kunne tilbys alle.
Vil bli savnet av mange
Da Maria på sin facebook-side la ut meldinga om at hun hadde fått stillingen som sokneprest i Tonsen menighet, var det en Røa-mamma som spontant kommenterte: «Men kjære Maria, mine gutter vil jo konfirmeres hos deg… Gratulerer med ny jobb! Det blir trist å miste deg i Røa kirke».
- Du har jobbet mye med konfirmanter. Hva tror du er det mest krevende med å være ungdom i dag? Og hva kan en konfirmantforberedelse i kirken bidra med?
- For meg har det vært lystbetont å få jobbe med ungdommene på Røa og i Sørkedalen. Flertallet av tenåringene våre har det jo bra. Men noen sliter – også her. Jeg synes å merke en endring fra min tid i Trondheim, til disse årene i Oslo. Jeg klarer ikke helt sette fingeren på hva det er; men noe handler om forventningspress som er blitt større – både på et indre og ytre plan, og noe handler om at en større gruppe av ungdommene sliter så mye at de får en diagnose og trenger mer hjelp enn det familie, skole og kirke kan gi dem. Det er viktig og bra at vi lever i en tid der det er større åpenhet om psykiske utfordringer. Samtidig må vi ikke glemme å formidle til ungdommene våre at det er slik at livet, det gjør vondt av og til. Skikkelig vondt. Det er det som er normalen.
- Menighetsfolk flest tenker lite på at prester også kan ha mange usynlige og administrative oppgaver. Du har bl.a. vært verneombud for prestene i Oslo Bispedømme. Det er noe helt annet enn å stå på en prekestol?
- Å være verneombud, handler ikke om å være prest, men om å være arbeidstaker. Også kirken er underlagt arbeidsmiljøloven, og plikter å ha et systematisk HMS-arbeid i sin virksomhet. Som verneombud er jeg med på å sikre at prester i Oslo har et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmede og meningsfylt arbeidssituasjon, og det er igjen med på å gi et godt grunnlag for at kirken skal vokse og utfolde seg i denne byen.
- Sjelesorg er en annen «usynlig» tjeneste som prester kan ha et ansvar for. Tenker du at sjelesorg og personlige samtaler er en naturlig del av prestetjenesten?
- Som prester skal vi alltid være våkne for at folk ønsker noen å snakke med om livet sitt. Personlig ser jeg at sjelesorgsarbeidet har gått i perioder. Noen ganger har jeg hatt folk til jevnlige samtaler hos meg. Noen har hatt «nok» med bare én samtale, for å komme seg videre i livet sitt. Jeg kjenner at jeg blir litt glad når noen tar kontakt og sier «Jeg må bare få snakket litt med deg!» Samtidig føler jeg også på avmakten – for det er ingen quick fix å skulle få vendt det vonde til det ønskelige.
- Rettferdighet er et tema du er opptatt av. Tidligere var du ledsager i Kirkenes Verdensråds ledsagerprogram i Palestina og Israel. Du er aktiv i GodGave.no, en liten hjelpeorganisasjon som selger varer laget av folk fra den palestinske byen Betlehem og som bruker overskuddet til å støtte sosiale prosjekter i samme by. Ser du på deg selv som en politisk person, like mye som prest?
- Det var arbeidet som frivillig i Kirkens Nødhjelp som første gang førte meg til Israel og Palestina i 2007, og siden har det vært viktig for meg å stå solidaridarisk sammen med det palestinske folket og de på israelsk side som også kjemper for en rettferdig fred. Mitt engasjement har ikke først og fremst vært politisk forankret, men er knyttet til det vi i kirken kaller kampen for rettferdighet og nestekjærlighet. Fred er kjempevanskelig. Spør du Israel hva fred er, svarer de sikkerhet. USA svarer stabilitet. Og palestinerne svarer rettferdighet. I og med at jeg har vært en del på Vestbredden, har jeg erfart hva okkupasjon er. Okkupasjon setter spor. Slik var det også i Norge: De fem krigsårene med fremmede inntrengere satte spor i mange tiår etter krigen. Det er sikkert noen som ikke liker at en prest engasjerer seg for palestinernes sak. Men for meg er det en sammenheng mellom det kirken forkynner og det livet som leves. Jeg ser at også Mellomkirkelig Råd tenker slik. Jeg vet jeg har hatt noen prekener som har vært krevende på denne tematikken. Jeg har nok rørt i allerede urolig vann, og en god Israels-venn i kirkebenken kan sikkert ha mislikt det.
- Så tilbake til Sørkedalen, og noe helt annet: Noen ble kanskje litt overrasket da de så kapellanen stille i Sørkedalsløpet?
- Jeg har vært med der to ganger. Første gangen var det mer som et familieprosjekt, der jeg og Steinar stilte sammen med datter Nora. Andre gangen var vi en gjeng fra staben, både fra Røa og Voksen menigheter. Og vi hadde det faktisk ganske artig. Og jeg må si at det var stas med Sørkedalen Brass i målområdet, varm suppe etter innkomst, og heiarop fra alle kanter! Bare sørkedøler kan lage en slik ramme rundt et lokalt sportsarrangement.
Tubaist Tore sto der og så presten «sin» gå i mål, og tenkte nok at en slik folkelig geistlighet trenger vi jammen!
- Hva tenker du på med størst glede når du skal oppsummere din tid i Sørkedalen og Røa menigheter?
- Alle møtene med ulike typer mennesker. Når jeg er ute på skolebesøk, kommer ofte spørsmålet opp: Hvorfor er du prest? Og jeg svarer som sant er: Det er flott å få lov til å være noen sin prest. Få trekke en himmel over folks liv – fra vogge til grav. Som prest møter jeg hele tiden mennesker i alle livets faser, og det er det ikke så mange andre yrkesutøvere som får muligheten til!